Biography

 

 

BIOGRAFI

 

 

Historien om Halden Electric begynner egentlig med en mann - en låtskriver, gitarist og vokalist (det er i denne rekkefølgen han beskriver seg selv) - som ville operere som en enhet, og som begynte med seg selv. Siden fortsetter som regel historien om hvorvidt dette er et band eller et konsept.

 

Jeg er veldig glad i tanken om at dette er et konsept. Det trenger ikke være et band, gjør det vel? spør Anders Svendsen retorisk.

 

Det er fortsatt ikke til å komme utenom at dette konseptet/bandet bestyres av samme mann. Han skriver låtene, synger dem og innkaller mannskap til oppgavene. Han unnskylder seg med at det ofte er de samme som deltar, foruten ham selv.

 

Anders ble født i Halden og vokste opp til lyden av Johnny Cash og Bruce Springsteen. Men det var først da han gikk på loftet og fant fars pose med vinylsingler at han oppdaget noe for seg selv. Herman’s Hermits’ «No Milk Today» var hans første port inn til et eget musikkunivers. Siden var det også lettere å innrømme påvirkningen av Cash og Springsteen i dette universet. Som nok også er lettere å høre enn Hermits.

 

Det var vel omtrent omkring første jente som virkelig knuste hjertet mitt at jeg ville skrive om det også. Men det skal nevnes at jeg hadde skrevet banale, grusomme historier forut for dette også. Det gikk sjelden bra i dem heller, sier Anders.

 

Det første bandet som virkelig kunne ta og utvikle låtene var Hair of the Dog. Med spillejobber fra Bygdøy Allé til Seljord bergtok de et utvalg mennesker og begeistret enda færre. Men det var ikke populariteten det skulle stå og falle på. Så da bandet oppløste seg selv i fyll, familie og feider gikk Anders videre og etablerte Swanzon Family. En velfungerende organisasjon som spilte akustisk og elektrisk om hverandre.

 

Som en forløper til Halden Electric - aller mest i navnet, for besetningen var mye den samme - var de et springbrett til et større prosjekt. En tanke om et konsept, et prosjekt som kan romme hva det vil, når det vil. Et Waterboys, et Son Volt, et Giant Sand fra Halden, Norge.

 

I 2008 bestemte Anders seg for å begynne innspillingen av det som skulle bli «Grace Under Pressure». Folkloren sier at det var 48 låter som kjempet om de 12 finaleplassene. Disse ble sendt ut til fem gode venner som - i god Grand Prix-tradisjon - stemte frem hvilke som skulle jobbes ferdig, spilles inn og utgis. Innspillingene ble gjort hjemme hos Anders, i nærheten av Fyrstikktorget på Ensjø i Oslo. Der var knytningen tydelig - for ham - til fyrstikkfabrikken som brant ned i Halden i 1922 og med det flyttet produksjonen til, nettopp, Ensjø.

 

Albumet ble gitt ut på eget selskap - Home on the Range Records - og distribuert fra egen stue. Med pågående hjelp av gode venner ble det innkalt til ny session, denne gangen i Freddy Holms Kleiva Studio, for å spille inn neste album. Der møttes fire menn en mandag morgen uten å vite hva de skulle gjøre. Ut kom en samling låter som ingen ennå har klart å klassifisere. Låtene i seg selv kan betegnes som influert av country og rock, men blir spilt som om de var samba, rumba eller salsa.

 

Vi tillot alt. Vi fulgte hver impuls som kom frem. Uavhengig av hvem som kom med den. Vi tillot først og fremst musikken å tvinge seg frem som den ville. Vi improviserte oss frem til vår egen lyd, vår egen puls. Jeg er veldig stolt av den som et vågestykke, sier Anders.

 

Albumet «Dignity» ble sluppet som et samarbeid mellom Home on the Range og den stødige labelen Rootsy, med Håkan Olsson i spissen. Etter å ha presentert sangene alene, som duo, trio og med fullt band var veien helt åpen om hvor turen kunne gå etter dette. Nok en gang gikk turen mot den trofaste samarbeidspartneren Freddy Holm og Kleiva Studio. De to og Terje Støldal (bass) satte seg ned med instrumenter og kaffe, og tenkte «så nakent som mulig». Det er de første tonene vi hører av «Loving Comes To Life». Der etter balet det på seg, strykerne kom ut av skapet og sangene begynte å forme seg selv.

 

Etter å ha spilt inn 14-16 sanger fra denne støpeskjeen ble noen plukket bort til fordel for andre og en ramme ble lagt for hvordan dette kunne bli. Trodde de. For det var noe som manglet. Det var noe som presset seg frem. Rett og slett en håndfull elektrisk lyd som ville ut sammen med denne bunken akustiske låter. Som så mange ganger før så kan de gå hånd i hånd.

 

Jeg skal innrømme at jeg var litt skjelven da jeg sa til Håkan at dette nok ble et dobbeltalbum, sier Anders. Det er jo ikke noe noen driver med lenger. Det skjedde liksom i en tid da musikk var mer en kunstform enn en konkurransegren. Men Håkan tok det hele på strak arm og sa bare «det er jo et kommersielt selvmord, men det gjør vi». Jeg følte meg bare sikrere på at dette er noe vi må gjøre. Håkan gjorde meg også tryggere på at det var verdt å gjøre det, at det har sin verdi. Og så synes jeg alle er utrolig tøffe som gjør det. Vi er et band...eller et konsept...som lever etter hva musikken krever. Det er vår rettesnor.

 

De som kjenner til kreativiteten til Anders blir ikke overrasket over at det kommer et dobbeltalbum nå. Heller ikke at det er tredjealbumet som blir det. Det bør heller ikke overraske at det er en akustisk del, og en elektrisk del.

 

Det er en fantastisk følelse at jeg har medspillere som kan gjøre dette, at et selskap som Rootsy er villige til å gjøre det, og at vi sammen står for det. Jeg mener, hvem andre synes at det er en god idé å gi en dobbeltskive som spirker i alle retninger, og med en naken dame på forsiden, sier Anders med et smil.

 

Jeg har to anelser om hvor vi går videre etter dette, men vår historie tilsier at vi ikke kan si noe med sikkerhet, så vi tar det fra første innspillingsdag.

 

Så får vi høre.